Sporveistrafikken kom i gang med hestesporvognene i 1875 i regi av Kristiania Sporveisselskab. Den elektriske driften ble startet av Kristiania elektriske Sporvei med Briskebytrikken i 1894. Deretter oppstod flere sporveis- og baneselskaper. Fra den første tid benyttet selskapene seg av reservebetjening, og vi kan snakke om fire typer: Ordinær reservebetjening, sommerreserver, søndagsreserver og helgedagsreserver. Den ordinære reservebetjeningen tjenestegjorde side om side med den fast ansatte vognbetjeningen, men med dårligere lønns- og arbeidsforhold. I en tariffavtale fra slutten av 1920-tallet kan vi lese at antallet fast ansatte ikke skulle være under 60 % av all tilgjengelig mannskap. For 100 år siden var livet preget av arbeid og liten fritid. Dette skulle etter hvert endre seg.
Sommerreservene ble benyttet fra midten av 1930-tallet og fremover opp mot 1980, og arbeidet i sommermånedene hovedsakelig som konduktører. Når det gjelder søndagsreservene vet vi at både sporveis- og forstadsbaneselskapene benyttet seg av dem allerede for over 100 år siden. I 1942 søkte AS Bærumsbanen etter lørdags- og søndagsreserver, og vi regner dette som starten for helgedagsreservene, og dermed som en utvidelse av ordningen med søndagsreserver.
AS Bærumsbanen var altså først ute med å ansette helgedagsreserver. AS Oslo Sporveier konverterte søndagsreserver til helgedagsreserver i 1949, mens ansattgruppen kom ved AS Ekebergbanen etter få år. På Holmenkolbanen ble de første helgedagsreserver ansatt i 1977, og fra samme tidsrom forsvant de siste søndagsreservene fra det tidligere selskapet, som var overtatt av Sporveien få år tidligere.
Helgedagsreservenes forening ble stiftet 25. januar 1946 av reservene på Bærumsbanen. Oslo Sporveiers og AS Ekebergbanens helgedagsreserver kom med i henholdsvis 1949 og 1954. Helgedagsreservene fikk sine første tariffbestemmelser i overenskomsten mellom AS Oslo Sporveier/AS Bærumsbanen og Norsk Kommuneforbund i 1946, men hadde større ambisjoner. I 1949 fikk foreningen en egen tariffavtale med Bærumsbanen/Sporveien. I et tidsrom på ca. 10 år opererte foreningen med to tariffavtaler – én med AS Oslo Sporveier og AS Bærumsbanen, og én med AS Ekebergbanen fra 1954. Avtalene var nesten identiske med kun noen få avvik.
Foreningen skiftet navn til Helgedagsbetjeningens Forening i 1978. Årsaken var at statusen som reservebetjening uten rett men plikt til arbeid, ble forlatt til fordel for både plikt og rett. Samtidig utmeislet foreningen og Sporveien dagens turnus, med arbeid to helger og den tredje fri. Inntil da hadde betjeningen fri hver sjette helg.
Foreningen fikk sitt første kontor på Carl Berner i 1978. 10 år senere fant Sporveien lokaler på Majorstuen som kunne huse foreningen. I 2003 flyttet foreningen så til sporveisblokka på Tøyen, hvor vi fortsatt holder hus.
Helgedagsbetjeningens Forening var en ren husforening uten noen forbundstilknytning frem til 2000, hvor Sporveien gikk inn i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Et arbeid med å slå foreningen inn i Oslo Sporveiers Arbeiderforening ble ikke noe av da det ble klart at vi kunne få en plass i Kommuneforbundet (dagens Fagforbundet) som egen forening med nummer 732. I 2014 ble foreningen lagt ned som følge av et arbeid i Fagforbundet Oslo med å redusere antall foreninger, og helgedagsbetjeningen ble lagt inn i OSA som egen klubb. I 2018 feiret vi at helgedagsbetjeningen var 75 år, og i 2021 hadde vi vært organisert i en fagforening i 75 år.
I 2024 kunngjorde Sporveien at de ikke ville forholde seg til klubben og dens tillitsvalgte. Fagforbundet og OSA besluttet å ikke ville tviste dette, noe som ville føre til at helgedagsbetjeningen ville bli fordelt på fulltidsklubbene på trikk og bane, samt at tillitsvalgtapparatet ville forsvinne. For første gang siden 1946 ville vi blitt splittet, og det sittende klubbstyret kunne ikke godta dette. Styret trakk seg ut av OSA og Fagforbundet sammen med over halvparten av alle organiserte helgedagsbetjenter, og re-etablerte Helgedagsbetjeningens Forening i Yrkestrafikkforbundet (YTF) som avdeling 172.
Boken «De sier ‘god helg’ når helga tar slutt» forteller historien om reservebetjeningen generelt, og helgedagsreservene spesielt.