Hvorfor være organisert?

Dette er naturligvis et spørsmål som for mange fremstår som underlig naivt. Sånt er en selvfølge! Men det er jo samtidig for mange, ikke minst i våre dager, noe som ikke faller naturlig. Spørsmålet må tas på alvor.

Først og fremst; folk har ikke sluttet å organisere seg. Vi er medlemmer av idrettslag, politiske partier og Facebookgrupper. Vi er fans av fotballag. Vi spiller både bridge og bratsj sammen med andre. Vi har imidlertid så mange identiteter nå som vi føler definerer oss mer enn selve yrkeslivet, og dette gjelder sannsynligvis oss helgedagsbetjening i større grad enn de fleste andre.

Men vi jobber jo ikke her for moro skyld – ikke bare derfor i hvert fall – vi bruker verdifull helgetid på Sporveien, og lønns- og arbeidsforhold betyr noe – selv for skinneentusiaster. Allerede på aspirantkurset får vi venner og bekjente, og siden får vi flere. Vi blir en del av et fellesskap. Og all erfaring tilsier at folk blir opptatt av hvordan alt fra kjøretider til skiltenes plassering, avløsningsrutiner til uniform, og tjenestenes fordeling til tallene på lønnslippen, håndteres. Og dersom en kollega blir urettferdig behandlet stiller vi opp.

Dette heter solidaritet, men man trenger ikke å forholde seg til gammelmodige honnørord som det. Man må imidlertid bruke organisasjon om man vil gjøre noe med det. Man kan troppe opp i samlet flokk og klage, eller man kan peke ut en talsperson. Eller en tillitsvalgt, som det også heter. Og i det norske arbeidslivet er det en lang tradisjon for slikt. Man har fått en orden på dette som blant annet sikrer at den tillitsvalgte skal få anledning til å jobbe med viktige saker, og et vern rundt det å stikke hodet frem og snakke på alles vegne. Men dette er basert på at man forplikter seg, gjennom Hovedavtalen, til å følge spillereglene mellom partene. Og for å bli part må man være en medlemsbasert forening – fortrinnsvis i en av arbeidslivets hovedorganisasjoner.

Dette virker vel greit og fornuftig? Men så er det altså slik at arbeidet man gjør i denne organisasjonen, altså fagforeningen, rundt lønns- og arbeidsforhold, må få resultater som gjelder alle. Det er jo selve rettferdighetsprinsippet. Og da kan altså mange være gratispassasjerer, stå på sidelinjen, la andre yte og kun nyte selv.

Her kommer et annet element inn; styrke, eller makt. Er det for få folk som deltar i fellesskapet kan ledelsen unngå å ta hensyn til hva man krever. Er man mange nok vil kravene ha styrke nok bak seg til at de kan bli gjennomført. Lønns- eller tariffoppgjørene er en typisk arena der styrkeforholdet blir prøvd.

Av og til blir streik nødvendig, og da vil foreningsfellesskapet kunne stille opp med økonomisk støtte som sikrer at man ikke taper på dette. Dette er skattefritt. Den mer grunnleggende støtten til en forfulgt kollega vil også kunne trekke veksler på dette økonomiske fellesskapet. Advokatutgifter dekkes aldeles uten kronerulling der og da.

Vi i Helgedagsbetjeningens Forening kjenner best hvordan verden ser ut for oss helgearbeidere, og siden vi tilhører et større forbund tåler vi mer uvær og problemer enn de fleste. Vi er også i stand til å påvirke forhold som ligger utenfor Sporveiens lille myndighetsområde. Vi er en samfunnsaktør, og kan få politikerne i tale, og forhindre angrep på, og sikre rammevilkår for, byens kollektivsystem.