HBF - Fatal svikt

Jeg var nok ikke den eneste Sporveisleseren av VG, den dagen sabotasjesaken fikk en hel forside, som fikk skikkelig bakoversveis. Et mindre oppslag ga et bilde av, og en historie om, et mulig offer, som jeg kjente. Ja kjente. Ikke fordi jeg noen sinne fikk med meg navnet, Devesh Swaroop Bhatnagar. Men sånn er Sporveien, svær og upersonlig, og med tusen uformelle møter mellom mennesker. 25 år med parallelt liv. Jeg visste hvem han var, han visste hvem jeg var, vi vekslet noen ord.

Han kikket liksom opp fra sin litt foroverlente stilling, og smilte, av og til genert, av og til skeptisk, ofte bredt. Men på bildet var han alvorlig. Han trengte nye lunger. 50 år gammel, og plutselig virka ikke lenger noe han, og vi, tar som en selvfølge.

Til gjengjeld hadde han vært en hverdagshelt i to såkalte avvikssituasjoner. To ganger hadde han hatt røykutvikling i vogna. Han fulgte prosedyrene, fikk evakuert passasjerene, i tillegg utsatte han seg selv for ekstra eksponering ved å sørge for at togene kom seg ut av trafikken, inn på Ryen. Han mente selv at dette var den direkte årsaken til den lungefibrosen han utviklet kort tid etterpå.

Ledelsen var tilbakeholdne. Dette var noe den medisinske ekspertisen fikk ta seg av. Det finnes både presedens for, og andre navn på, den holdningen. Men Devesh var like opptatt av noe annet, den personlige oppfølging. Det eneste han hadde fått fra Sporveien var en blomsterbukett. "Vi tar selvkritikk på at vi ikke har vært flinke nok til å besøke ham hjemme eller på sykehuset", sa Rydmark, informasjonssjefen.

Fredag leser jeg i Aftenpostens aftennummer at Devesh døde tirsdag 9. mars, litt under en uke etter VG-artikkelen. Rydmark forklarer nå at "sykdom (!) er årsaken til at noen fra Sporveiene ikke fikk besøkt ham". "Bhatnagar ble innlagt på sykehus i slutten av januar. Den nærmeste sjefen hans ble syk, og ingen ble satt til å ta over oppgavene. Dette beklager vi, men vi visste ikke at tilstanden hans var så alvorlig."

Etter hva jeg kan forstå hadde Sporveien opptil flere dager å gå på, etter at landets største avis hadde formidlet ønsket om kontakt. Dessuten er lungetransplantasjon etter hva jeg forstår et relativt seriøst inngrep i den menneskelige mekanisme.

Personalpolicyen er for tiden basert på prinsippet om Nærhetsledelse. Jeg har tidligere prøvd å peke på enkelte svakheter ved denne ideologiens anvendelse og relevans i Sporveissystemet. Vi er alene i jobben, og treffer kolleger på pauserommene. Ellers forholder vi oss til bemanningsleder (og lignende) og trafikkleder. Alt annet er i det daglige noe fremmed.

Det vil ikke si at vi ikke forventer at Sporveien stiller opp når det er alvor. Deveshs historie er skandaløs nok til at tabloidene kan dekke den, men dessverre altfor typisk.

Det er umulig for meg å gå inn på detaljene i denne saken. Men Devesh satte selv ord på et stort problem. TL dirigerte ham til Ryen. "Jeg tenkte på Sporveien. Det ville blitt forsinkelser hvis jeg lot toget stå."

Røykutvikling er bare et annet ord for brann. Det er vanligvis ikke flammene som er problemet, men gassene som utvikles. Enkelte av disse er dødelige, andre svært skadelige, og eksponeringstiden er avgjørende.

Vi og passasjerene er i samme vogn, og har samme interesse av å komme i sikkerhet. Rutinen rundt brann i tunnel, som tilsier at vi skal ta oss til neste stasjon, er utviklet fordi alternativet, å stå i tunnelen, er verre for alle involverte. Og da først og fremst på strekningen Majorstua - Nasjonalteateret. Utendørs, og av og til på enkelte tunnelstrekninger, bør vi stoppe fortest mulig. For å unngå unødig eksponering.

Det er fullstendig enighet på alle nivåer om at sikkerheten skal gå foran alle andre hensyn. Det vil naturligvis ikke si at ledelse og fagbevegelse er enige i valg knyttet til potensiell fare. I den grotesk/moderne bryteøvelsen risikoanalyse, et verktøy til å kartlegge konsekvensene av endringer, søker motparten å skyve det farerøde feltet lengst mulig opp mot høyre: Det nye får svært sjelden alvorlige følger.

Det kan nok hende at vi bryter med sportens regler når vi alltid prøver å få til modeller som aldri får alvorlige følger. Vi tror imidlertid vi har dere med oss. Vi snakker tross alt om arbeidsforholdene våre, og det unevnelige. Dødsulykker.

Men jeg vil gjerne gjenta vårt gamle råd: Pass på deg selv! Sikkerhetstanken blir utvannet oppover i alle systemer, fra TLs trafikkfokus til andres økonomiske ansvar. Vi i HBF har en tendens til å ta Sporveiens honnørord på alvor, og ender ofte opp med intern elendighetsbeskrivelse. Med all mulig grunn, spør du meg. Men kolleger i det kommunale området ser ofte på oss med misunnelse. Og mine bijobber i det private næringsliv gir generelt hjemlengsel. Der ute er det virkelig Texas, som det heter. The Bush League, gone World Series? Vi har likevel et forbedringspotensiale. Både når det gjelder planlegging og avvikshåndtering.

Det var altså ikke selve sabotasjesaken som kom overraskende på meg. Det var tema alt for et halvt år siden, blant kolleger og i ulike drøftefora. Dersom det stemmer at noen har gått amok og skapt farlige situasjoner for medarbeidere og passasjerer, bør det imidlertid ringe noen bjeller. Hvor ble det av portvakta? Hvilke unevnelige forsmedelser har vedkommende vært utsatt for? Eller hvor oversett går det an å være, uten at noe klikker?

Vi håper naturligvis at sabotøren avsløres, før arbeidsmiljøet på Ryen forsures, og vi får flere branntilløp. Vi håper samtidig at Sporveiens sikkerhetsarbeid tar høyde for at avvik kan skje, og at "kunden" og de ansatte får samme fokus i virkeligheten som i festtalene. Og måtte personalbehandlingen endelig dreie seg om folk og deres behov, i alle sammenhenger. God bedring til den utvidede personalstab.

Det er for sent å komme med de hilsnene Devesh Swaroop Bhatnagar ønsket seg. Vi lyser fred over hans minne.

Site Navigation